Hvert år opplever en tredjedel av befolkningen over 65 år å falle. Et fall dobler faren for å falle igjen i løpet av et år. Fall skyldes som oftest en kombinasjon av ulike faktorer: individuelle helsemessige forutsetninger, hvor krevende en oppgave er, og hvordan omgivelsene ser ut.
Ved de atypiske parkinsonisme – diagnosene progredierer sykdommen raskt og gir et komplekst sykdomsbilde. Holdningsendringer, blodtrykksfall, synsforstyrrelser og endret gangmønster kan ved sykdomsdebut utfordre balansen og øke fallfaren. Etter hvert vil kognitive endringer, skrøpelighet, hallusinasjoner og feilernæring øke fallfaren.
Nedsatt innsikt i egen situasjon og begrensinger vil øke faren for fall vesentlig. Mange reiser seg opp for å gå, selv om de ikke kan og bør gå alene.
Tiltak:
- Trene for å vedlikeholde raske og sterke ben
- Trene spenst
- God ernæring og minimum 1.5 L væske daglig
- Forebygge fall
- Hoftebeskyttelse og gode sko
- Ergoterapeuten kan kartlegge omgivelsene og iverksette tiltak
- Hjelpemidler
- Synshjelpemidler
- Trene på å komme seg opp etter fall
- Trygghetsalarm
Tiltak
Trening
I startene av sykdomsforløpet bør treningen ha som mål å opprettholde balanse og gangfunksjon. Prinsippene for å trene er de samme som ved vanlig parkinson. Både det å trene spenst og opprettholde raske og sterke bein er viktig. En fysioterapeut med kompetanse innenfor parkinson kan gi veiledning og råd om tilpasset trening. Mange kan ha nytte av et rehabiliteringsopphold for å få en kickstart på treningen og et individuelt tilpasset treningsprogram. Se parkinson.no for rehabiliteringssentre som har god kunnskap på parkinsonisme.
Ved disse diagnosene er fallfaren høy. Fysioterapeuten bør tidlig i sykdommen lære de gode teknikker for å komme opp fra gulvet ved fall. (se film)
Ernæring
Kroppen trenger en riktig sammensetning av maten for å kunne fungere best mulig. Underskudd på næringsstoffer vil påvirke evnen til velfungering, øke skrøpelighet og infeksjonsfaren. Lavt inntak av væske vil senke blodtrykket, påvirke kognitive funksjon og øke faren for hallusinasjoner. Ernæringsstatus skal kartlegges regelmessig av en sykepleier og tiltak iverksettes. Ved vesentlige ernæringsutfordringer bør ernæringsfysiologen konfereres.
Fallforebygging
Etter hvert blir det å trene mindre viktig. Daglig aktivitet, som å reise seg og gå, bør opprettholdes der det er mulig. Fallforebyggende tiltak bør ha hovedfokus. Omgivelsene bør kartlegges av en ergoterapeut som kan iverksette ulike miljøtiltak. Dette kan være alt fra å fjerne ryer på gulv, sikre trapper til bedre belysning. Hjelpemidler som kan kompensere for funksjonssvikt bør tas i bruk ved behov. Dette omhandler alt fra gange- eller forflyttningshjelpemidler til hjelpemidler for å kompensere for kognitive utfordringer eller synsforandringer. Ergoterapeuten kan kartlegge behov, søke om og lære opp i bruk av hjelpemidler.
Andre hjelpemidler
De fleste som faller får overflatiske skader, sår som må sys eller mindre brudd. I noen tilfeller oppstår traumatiske bruddskader, ofte i form av lårhalsbrudd. Påfølgende langt sengeleie og opptreningsforløp øker skrøpelighetsfaren. Hjelpemidlet hoftebeskyttelse vil beskytte hoften ved fall og senke faren for lårhalsbrudd. Selv om det kan være utfordrende å få på og knyte gode sko, så er godt skotøy viktig. Stabilitet i føttene og godt feste minsker faren for fall.
Melder det seg et behov for hjelp etter et fall bør det være lett å varsle. Personer med fallfare bør ha trygghetsalarm eller andre enkle varslingsverktøy i hjemmet.